4-prosentregelen, og hvor den faktisk svikter

4-prosentregelen er det mest siterte tallet i hele FIRE-verdenen, og i det stille et av de mest misforståtte. Jeg bruker den selv som et første overslag, og jeg mener den er et virkelig nyttig utgangspunkt. Den er bare ikke en fysikklov, og mange behandler den som om den var det. Så her er hva den faktisk sier, hvor den holder helt fint, og de tre stedene den svikter i det stille.

Hva 4-prosentregelen sier

Regelen kommer ut av flere tiår med amerikansk markedshistorikk, forskningen folk vanligvis viser til som Trinity-studien. Funnet, enkelt sagt: ta rundt 4 prosent av potten det første pensjonsåret, juster så beløpet for inflasjon hvert år etterpå, og over de fleste historiske periodene som ble testet, varte pengene i 30 år eller mer. Det er hele regelen.

Det ligger et elegant triks gjemt inni den. Kan du leve av 4 prosent av potten, må potten være omtrent 25 ganger det du bruker på et år, fordi 1 delt på 0,04 er 25. Det er der den kjente snarveien «gang årsforbruket med 25» kommer fra. FIRE-tallet ditt er 25 ganger det du bruker. Det er nøyaktig samme regel, bare lest baklengs, og det er den raskeste måten jeg vet om å gjøre en vag pengebekymring om til et konkret mål.

Hvor den holder

For mange er dette faktisk alt de trenger for å komme i gang. Planlegger du en ganske vanlig pensjon, si rundt 30 år, med en fornuftig diversifisert blanding av aksjer og obligasjoner, er 4 prosent et rimelig standardvalg å bygge en første plan på. Den gir deg et mål som er omtrent riktig størrelse, raskt, uten et regneark fullt av forutsetninger du uansett bare ville gjettet på. Mesteparten av verdien i regelen er nettopp det: den gir deg et tall du faktisk kan sikte mot, i dag.

Hvor den svikter

Trøbbelet begynner når du tar en regel bygd for én situasjon og i det stille bruker den på en annen. Før teksten, her er den samme ideen snudd om, for en uttaksrate er bare baksiden av en pottstørrelse. En lavere rate er mer forsiktig, og den krever en større pott.

Pottene er avrundet; regnestykket er ganske enkelt 1 delt på raten. Sikter du lavere, blir tallet du må treffe merkbart større.

For det første, lange pensjoner. Den klassiske studien handlet stort sett om 30-årsvinduer. Pensjonerer du deg tidlig, planlegger du kanskje for 40 eller 50 år i stedet, og over en så lang horisont har regelen langt flere sjanser til å havne i trøbbel. Det er derfor du ofte ser folk sikte litt lavere for en lang, tidlig pensjon, et sted rundt 3,25 til 3,5 prosent, for å kjøpe seg mer margin. Det er ingenting magisk med de tallene. De er ganske enkelt mer forsiktige, og forsiktighet er billig forsikring når horisonten måles i tiår.

For det andre, rekkefølgen på avkastningen, ikke bare gjennomsnittet. Regelen lener seg på gjennomsnittlig vekst over tid, men du pensjonerer deg ikke inn i et gjennomsnitt. Du pensjonerer deg inn i én bestemt rekkefølge av år. Et stygt krakk de første uttaksårene, mens du samtidig selger for å leve, gjør langt mer skade enn det samme krakket senere, fordi du aldri gir de tidlige tapene en sjanse til å hente seg inn. To pensjonister med helt lik gjennomsnittsavkastning kan ende helt ulike steder, bare avhengig av når de dårlige årene traff. Det er sekvensrisiko, og ett enkelt gjennomsnittstall skjuler den fullstendig.

For det tredje er den bygd på amerikansk markedshistorikk og, i det stille, amerikansk skatt. De historiske periodene var ett bestemt lands aksje- og obligasjonsavkastning, som har vært uvanlig sterk, og det er ingen garanti for at ditt marked eller din framtid ser likedan ut. På toppen av det var de 4 prosentene stort sett et uttak før skatt i en amerikansk ramme. Bor du et sted med formuesskatt, eller skatt på gevinsten du realiserer når du selger, tas det av de samme 4 prosentene du planla å leve av. Jeg bor i Norge, der formuesskatt er en reell utgiftspost, så for meg er den oppgitte raten og pengene som faktisk når lommeboken to forskjellige tall.

Hva du bør gjøre med det

Ingenting av dette betyr at du skal kaste regelen. Det betyr at du skal bruke den for det den er: et raskt første anslag, og deretter stressteste den. To ting hjelper mest. Én, i stedet for å stole på ett historisk gjennomsnitt, kjør planen gjennom mange ulike markedsutfall og se hvor ofte den faktisk overlever. Det er det en Monte Carlo-simulering gjør, og det ærlige svaret er ikke ja eller nei, det er en prosent: denne planen holdt i for eksempel 85 av 100 utfall. To, ikke behandle forbruket som et fast tall hugget i stein. Ekte pensjonister justerer. Fleksible forbruksregler, ofte kalt guardrails, er enkle regler som trimmer forbruket litt i dårlige år og lar det stige igjen i gode, og selv milde varianter gjør en plan langt mer robust enn en stiv 4-prosentregel noen gang kunne.

Dette er mer eller mindre nøyaktig det jeg bygde Runway for å gjøre. Den starter fra ditt tall, anslaget av typen 25 ganger forbruket, og kjører det så gjennom hundrevis av simulerte utfall, slik at du kan se hvor ofte 4 prosent faktisk holder for din situasjon, ikke for gjennomsnittsamerikaneren i et datasett fra flere tiår tilbake.

4 prosent er der tenkingen begynner, ikke der den slutter.

Ofte stilte spørsmål

Gjør det om til ditt tall: FIRE-kalkulatoren bruker raten på forbruket ditt, og Coast FIRE-kalkulatoren viser når du kan slutte å spare.

Vil du gjøre dette om til ditt eget tall, skrev jeg om hvordan du dimensjonerer det i FIRE-tallet i Norge, og hvordan de ulike variantene av FIRE flytter målet i typer FIRE. Tommelfingerregler glir over tid, og noen av tallene her er bevisst avrundet, så se alt sammen som et utgangspunkt og kontroller det mot din egen situasjon.